Å kunne et språk har langt mer å si enn å bare snakke det. Et språk blir påvirket av kulturer, tradisjoner, dans, musikk, og selvsagt, nasjonalitet, men en viktig faktor man må også tenkte på er vel, foreldre. Hvem husker vel ikke hvordan foreldre og familie alltid prøvde å rette på deg når du var liten. Hvordan de leste historier for deg, osv.
Med en mor fra Thailand og en far fra Nord-Norge, skal jeg vel egentlig ha en vid språkvariasjon. I dette tilfellet stemmer ikke dette. Jeg mener selv at jeg snakker en typisk oslo-sosiolekt, uten noen form for bemerkninger. Jeg sier blant annet ugyldige ord som, ”åssen” og ”dems”(Ps: legg merke til at det ikke kommer rød strek under ”åssen”). Så jeg kan kalle meg en befolkningspreget språkbruker. Jeg har veldig liten erfaring med språket til min mors tunge, eller ”nordlendings-dialekta”, som min far tidligere har avtatt seg.
Fra tidlig alder vokste jeg opp med både TV, musikk, film, men spesielt Walt Disney filmer. Likevel var det ikke her jeg lærte mitt første ord. Jeg husker (foreldrene mine fortalte store deler av det) at i jeg var i Hunderfossen mens jeg var veldig ung. Vi bodde i en campingvogn, og jeg satt å så ut av vinduet. Ute var det en stor grønn traktor, og da bestemte jeg meg for å si traktor, som mitt første ord. Det første ordet var ikke mamma eller pappa, men nemlig traktor. (Jeg er fortsatt usikker om ordet har noe med skjebnen min om at jeg skal bli bonde.)
Deretter utviklet trolig språket mitt ved hjelp av min eldre søster, eva. Hun elsket å lese Donald Duck for meg, og se tegnefilm med meg.
Når jeg ble litt eldre, 5 år og oppover, dro min familie og jeg til nord-norge, for blant annet besøke min fars familie. Selvfølgelig så snakker de såkalt ”finmarks-dialekt”, oppe i norges nordligste fastland. ”Fersk” ”Fesk” er to ord jeg spesielt husker herfra, men jeg kan spesielt huske at ”nordlendingane” ofte klagde at de forstå lite av hva jeg sa, selv om vi snakker norsk begge to. Dette kunne jo også hende på grunn av at jeg også var liten.
Senere begynte jeg på skolen, selvsagt i første-klasse. Det er vel her, jeg mener at også miljø påvirker språket ditt. Når man vokser opp på østkanten i Oslo, så mener jeg at noen få ord lett kan bli vrengt, såkalt gebrokkent. Men jeg vil ikke si det var i mitt tilfelle. Jeg tok opp kjapt ord i tidlig alder som ”Schpa”, ”Smud”, ”Tæsje”, ”Kæbe” og andre ”kebabnorske” uttrykk. Personlig mener jeg at disse ordene har falt av ganske lett. I tillegg mener jeg språket har blitt mye preget av at engelske ord stadig innvandrer det norske språk, for å sette det litt på spissen. Jeg har også plukket opp ord her og der fra engelsktalende internett, og massemedier. Ord som ”Awesome/åsåm”, ”Cool”, ”Fu*k”, ”Sh*t”, ”what’s up” og mange andre, har jeg lett plukket opp, men i forhold til kebabnorsken, så sitter disse enda.
Man kan vel si at språk kommer og går. Neste som forhåpentligvis skal gå, for vi håpe, blir nynorsken. Vekk med den kan man vel si, enkelt og greit. (Ingen vonde følelser).
